Denne siden er til minne og min første hund, godgutten Trico. Håper du koser deg. her er masse å lese, og masse bilder nede på siden

15.04.97 - 11.06.08

Trico  ble født på Stord 10.4.97, og ble 11 år.. Tiden går utrolig fort. Jeg fikk Trico som valp sommeren 1997. Han var da min første hund. Og han ble min hybelkompis og beste venn i mange år.

Jeg og Trico har opplevd masse sammen. Vi har gått mange kurs, trent på triks, og i 2007, bestod vi apell merket i lydighet. Trico levde de siste årene helt døv, og har grå stær, så det var en stor prestasjon synes jeg, flinke gutten . Han begynte å miste hørselen allerede 3-4 år gammel pga en skade i øret. Så all kommunikasjon foregikk på tegnspråk.

Trico gutten heter på stamtavlen "Rei.-ar-lo's Trico totally mine" . Og han var nettopp det - bare min :)

Trico var en  rolig og snill hund. Han var ikke blant de tøffeste. Dessverre opplevde han slemme hunder som skremte han, så han var litt redd andre hunder.  Men når de var fredelige og lot han i fred, så gikk det bra.

Da Trico var  3-4 år, så begynte han å høre dårligere. Og etter hvert så ble han helt døv. Han levde i sin egen lille verden, og all kommunikasjon måtte være på "tegnspråk". Heldigvis så hadde han lært det meste som en flink hund bør kunne før han mistet hørselen, så dette bygget  vi videre på. Han kunne  kjøre gjennom alle lydighetsøvelsene bare ved å lese på kroppen min hva jeg mente.

Trico syntes alltid det var gøy å  få lov til å vise hva han kunne av kunster og triks. Han var kjempeflink til å lese kroppsspråket mitt og husket det meste han har lært tidligere. Triks og kunster kunne han også, og ble veldig kry når han fikk vise seg fram.

Pappa Jasper, Delhaze Springfoth

Mamma Gitte, Tatanja's golden Moon

Rei-ar-lo's Trico Totally Mine

Far

Delhaz Springforth

Springtide at alansmere

Delhaz ebony

Mor'

Tatanja's Golden Moon

Arpat V Huhnerwadel

Tatanja's White Rose

I dag ble en av de tristeste dager i mitt liv. Min lille venn forlot denne verden, elleve år gammel.
Det hele begynte med at han skulle ut og tisse.  Mine foreldres gamle hund måtte bæres i trappen. Trico ville ikke gå, og ble bært han også. Men ute klarte han ikke å gå. Bakbeina holdt han ikke oppe. Frambeina var spredt til siden for å holde balansen, og han virret med hodet og virket forvirret. Min tanke var at han kanskje hadde fått noe ut av ledd, eller en nerve i klem i ryggraden kanskje. Vi fikk ringt dyrlegen, og kom oss i bilen. Trico fikk ligge ved føttene mine, og lå med hodet på beinet mitt under turen. Han klorte seg liksom fast til underlaget.

Inne hos dyrlegen ble han først satt på gulvet, men han klarte ikke stå. Så løftet jeg han opp på bordet. Dyrlegen holdt hodet hans, og kikket lenge i øynene hans, så kom bomben: Han hadde hatt et slag, og bakparten var lammet, og han ville sannsynligvis ikke bli bra igjen. Selv om han viste reflekser på smerte i bakbeina. Et alternativ var å sette han på drypp, og gi kortison, men det var likevel ikke store sjanser for at han ble seg selv etterpå.  Jeg valgte da at han skulle slippe å ligge alene på klinikken til i morgen. Ville heller ikke ta ham hjem, og la ham ligge og dø...

Prøver å tenke på at han hadde noen fine stunder denne siste tiden. Senest i helgen løp han etter pinner som en unghund, og stortrivdes ute i solen. Det er disse minnene jeg vil bære på.

Trico var alltid en spesiell hund, med personlighet. Hos mine svigerforeldre var han rene unghunden, ville leke, kose og ha godbiter, mens hjemme til daglig var han roligere. Rart det var samme hund.
Han blomstret når han fikk vise frem triksene sine til folk som ville se på
Han var en beskjeden type, måtte alltid overtales eller lokkes, noen ganger virker det som om han ba om unskyldning for at han var der.
 

Siden han ble tidlig døv, så var han veldig knyttet til meg, og jeg og han hadde en fin kommunikasjon via tegn.
Men hvis andre viste interesse og gav han signaler, så var det kjempestas, og han var ivrig. Særlig om det var godbiter inne i bildet.
Jeg og du var hybelkompiser vi, reiste ut i den store verden sammen. Delte sorger og gleder. hadde mange fine turer sammen.

Hvil i fred gutten min, du har det bedre der du er nå. Du vil aldri bli glemt.

 

But I'll miss you when you're gone,
that is what I do. Hey, baby!
And it's hard to carry on,
that is what I do. Hey, baby...

And in the night, I could be helpless,
I could be lonely, sleeping without you.
And in the day, everything's complex,
There's nothing simple, when I'm not around you.

-----------------------------------------------

A heart of gold stopped beating, 
Two shining eyes at rest. 
God broke my heart to prove, 
He only takes the best.

God knows you had to leave me, 
But you did not go alone. 
For part of me went with you 
The day he took you home.

-Author Unknown-

Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg

Ein nye dag
ein heilt ny dag og eg e aleina
og det føles så rart
Ein bitter smag
et kjølig drag av stillhed i huset
Du e ikkje lenger her

Dagene me delte va så høge og blå,
nå sive tågen på

Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg

Me sto og falt
gjekk rett og galt for kartet var gammelt
og terrenget var vilt
Me smakte alt
fra søtt te salt - me stjal oss en fabel,
ein roman med forvirra slutt

Dagene me delte blei så gyldne som løv
nå visne de te støv
Alt eg såg, såg eg samen med deg
Alt eg gjor, det gjor eg samen med deg
Alt eg såg....

-----------------------------------

Na na, na na na, na na
I miss you, miss you so bad
I don't forget you, oh it's so sad
I hope you can hear me
I remember it clearly

The day you slipped away
Was the day I found it won't be the same
 

Pene gutten min , stavanger

Trico likte alltid godt å få lov til å bære noe. Kunne være filmer, eller varer fra butikken.

Trico. Sessa og Linnea sommeren 07, på Voss.

Trico og Jenka, høsten 2005, stavanger

Trico og Sessa januar 08

Vasser , vinteren 07-08

Hjelper til ¨å bære båndet sitt

Er jeg ikke flink?

Tar en liten hvil, i Linnea sin seng, den er litt liten

Trico og Linnea poserer på en stubbe

Tigger godis av farfar

Sessa og Trico, tidlig vår 08

Hele gjengen, tidlig vår 08

Blomsterbarna

Se så pene voffser

Smilegutten

07, linnea og Trico

Vinter 07 Voss

I Prestegardsmoen, se så pen

Nydelig profil

Hva ser du på vennen min?

Ut på tur aldri sur

Slapper av i stolen, snart 10 år

Koser seg med griseøre

Se så pen pels

Tror jeg tar en liten hvil jeg ...

Godgutten, finest på jord-

Da Trico var ett år, så hadde han et innlegg i Cavalieren, klubbens medlemsblad.  Her er hva han skreiv :-)

Hei alle sammen ! Jeg heter Rei-ar-lo's Trico Totally Mine, men til daglig kalles jeg bare Trico. Jeg er ikke trikolor om du skulle tro det, men brun og hvit, og har en liten spot på høyre side, og fregner på nesen. Jeg ble født 15 april  for ett år siden, så nå er jeg stor gutt (liksom, *ler*, er snart 8 nå,  og da er man stor gutt).

Mine første uker tilbrakte jeg på Stord med mamma Gitte (tatanja's golden moon), som dessverre døde i vår etter å ha satt tre nye valper til verden. Der herjet jeg rundt med to viltre søstre, og tre brødre. Vi var skikkelig rampete og kom det noen så gikk vi til angrep på skolissene deres, for det var så moro. Men matmor finner seg ikke i tull, og hun oppdager de fleste rampestrekene mine. Jeg liker veldig godt å tygge, og det har blitt en del bøker, pluss hundekurven og masse annet. Men når de lar det ligge fremme så ....

Da jeg var 9 uker kjørte jeg for første gang bil. Mye av den opplevelsen husker jeg ikke. Da lå jeg nemlig i en eske på matmors fang og sov. jeg ble ikke kvalm en gang!. Det var bare gøy å komme hjem. Dessuten så fikk jeg en kompis. han er også cavalier og heter Fernando. Da var han 2,5 år, og syntes nok jeg var brysom. for jeg bare ertet og ertet. Det var så gøy å henge i halen hans hans, eller i haka og bite. Men han kunne bite han også, og da skreik jeg så alle kom løpende for å skjenne på han. Han tror vist han bestemmer over menneskene også han, selv om han får skjenn av matmor og de andre. Og så har han lyst til å spise opp kaninvennen min som heter Bianca.

jeg er veldig nysgjerrig. Aller helst ville jeg løpt rundt og hilst på alle, både mennesker og hunder. Og det virker som om de fleste vil hilse på meg også. Det er nesten så man kunne bli litt inbilsk når all sier "nei men se på den søte lille voffsen, å, får vi klappe den?". Men det er ikke alle som spør først, og iblant kan det bli for mye. Da putter jeg halen mellom bena, gjesper demonstrativt, blinker med øynene, snur meg. og gjør alle de signalene siviliserte hunder skal gi på at "nå er det nok". Da må matmor redde meg, for det ser ikke ut til at alle skjønner språket mitt.

Det er masse en liten valp må lære. Du skal ikke bjeffe, bite, tygge i stykker ting, ri på andre, spise snegler (og det som er så godt - særlig de sorte), ikke dra i båndet, eller gå på do inne. Lurer på hvem som har laget de reglene. Det må være menneskene. Det ble masse styr. Ikke fikk jeg spise i fred, heller ikke våknet ordentlig før jeg ble løftet opp på armen og lempet ut i gresset.

Jeg lurer på hvor mange av dere hunder som har vært på skole. Det har jeg. jeg fikk til og med være inne mens menneskene satt på stoler og en mann stod foran og snakket, og sa kommandoord , og så var det jo ingen hunder der inne å si det til !  Jeg satt også på stol, men skjønte ikke så mye. Stedet het Fjellanger Hundeskole. Der var det mange hunder, og særlig godt likte jeg en settertispe. Men alle der var så store, og jeg var så liten. Det var også en stor og sint boksergutt der. Da var det godt at menneskene stod slik at jeg kunne gjemme meg. Nå kan jeg mange ord, og gå fint i band. matmor synes jeg er blitt ganske flink, men hun må ikke innbille seg at jeg  lar henne bestemme helt! Noen ganger tester jeg henne, og hun må rope på meg mange ganger før jeg kommer. Men noe moro må man få ha.

Jeg elsker å lete etter godbiter, leke med knyttetauet, og leke "ta meg om du kan" med Fernando. Men han gidder nesten ikke. Vil bare ha kos og klem ( det gidder ikke jeg). men av og til så kommer han for å tukte meg littegrann ,og da springer jeg og han etter..

Matmor hadde tenkt å ha meg med på noe hun kaller utstilling. Jeg er nemlig veldig fin. Men som skjedde det som er litt pinlig å snakke om. Jeg fikk bare en av de steinene man skal ha to av, men jeg har det helt fin for det jeg.....

Her er noen ord sakset fra en av mine eldre hjemmesider:

Et lite nurk med navn Rei-ar-lo's Trico Totally Mine - Bare min !! Min lille trico. Min lille duttebasse. Min lille engel.

Han kom til verden 15.04.97. Som en av 4 gutter i en flokk på 6. Mamma Gitte hadde nok mer en nok å gjøre. Amme, stelle, passe på. For travle var de. Dvs, ikke til å begynne med, for da lå de igrunnen bare i ro i en haug og lignet på små pølser. Nokså hvite og blasse. Med store hoder og korte bein. Men med masse mat, vokser man jo, og etter noen uker, var de i full lek, og såg faktisk ut som hunder.  Små hunder. Kosehunder. Manglet bare lappen i rumpa der det pleier å stå "made in ...". Til forveksling lik et kosedyr, like bedårende, men aldri like stille (unntatt i søvne)

Jeg besøkte han hos oppdretter flere ganger. Ville helst ha en tispe, men de var allerede bort bestilt. Så da ble det gutt, og jeg har vel ikke angret på det.  Valpene i det kullet skulle hete noe på T. Og da ble det Trico. Selv om jeg i ettertid synes både Tobias, Thomas, Teddy,  hadde passet likegodt, om ikke bedre, for gang på gang kommenterer folk at han er jo ikke tricolor.
 

Så kom han til meg da. Gråt og gråt, og havnet i senga mi etter halvannen natt - da orket jeg ikke mer. og siden har han sovet der, ganske fornøyd med seg selv antar jeg.

Som valp var han snill, ødela lite etter hva jeg kan huske i dag, var rolig og grei, men ble seint stueren. Etter hvert ble det kurs på oss, noe som gav mersmak og ledet til flere kurs. Han ble superflink i lydighet, eneste grunn til at vi aldri tok noen prøver, var min prestasjonsangst. Liker meg ikke i fokus slik.

Nå er han voksen, forstandig, gjør aldri noe galt,  litt kjedelig ville noen si. Han er ikke så glad i å kose, snur heller rumpa til og sier at han er snill, ikke ønsker noe bråk, men kan få en klapp eller to.  Han er ikke leken sammen med andre hunder. Da blir han heller litt forsiktig, prøver å late som om han er usynlig. For ikke alle hunder er snille. Og noen ganger har slemme hunder flydd på han og bitt. Så da har han i sitt lille hode kommet frem til at det er best å spille usynlig, og prøve å unngå trøbbel.

En kveld for 4 år siden, skulle jeg og Trico ut i bilen og reise hjem for helgen. Jeg hadde armene fulle, han sprang løs, vi skulle jo bare noen meter. Men akkurat denne vinterkvelden gikk det galt. Bak bilen kom en mann med en Tervueren. Og Trico måtte bort for å snuse. Så hørte jeg bare skrikene hans. Det skar i hjertet, det skar i ørene! Han vrælte. Og der stod Tervueren og ristet han. Den hadde bitt tak rundt hodet på han og ristet han etter det. Jeg hylte at den kom til å drepe han. Jeg trodde hans siste time skulle kommet, men på et eller annet vis kom han løs og jeg fikk han inn i bilen. Aner ikke hvordan det gikk til. Så kjørte jeg til fergen, med hjertebank, skalv i hele kroppen. Inne på fergen så såg jeg at han blødde i hodet, og dyrlegen ble ringt - og han måtte på penicelin for å ungå betennelse.

Men penicilinen hindret bare betennelse. Trico var skadet psykisk også. Plutselig var alle hunder farlige. Han måtte ta de trodde han, før han selv ble tatt. Og plutselig hadde jeg fått en hund som gjorde utfall og gneldret rasende når vi møtte andre hunder. Dette gjorde meg fortvilet, og det endte med at jeg kontaktet en hundetrener. Hun observerte han sammen med sine. Da var han bare redd. Så anbefalte hun at jeg kom og lot han se på treningene hun hadde. For at han skulle venne seg til at de ikke behøvde være farlige. og slik ble det. Først på utsiden av gjerdet, og etter hvert på innsiden, før vi begynte på kurs der selv også.

Utenom skulle jeg passe på at jeg gikk mellom, og foran når vi møtte hunder. han måtte lære å stole på meg som leder.

Han har to-tre ganger etterpå blitt overfalt også, og er nå veldig forsiktig og redd. Han vil helst ikke ha noe med de å gjøre i det hele tatt. Det er i grunnen forståelig. Det er vondt å bli bitt, det er skummelt, og det er ikke gøy å sy hos veterinæren etterpå heller.

Det var på denne tiden jeg la merke til at han hørte dårligere. Når vi trente sammen var det ikke problemer, men når vi skulle ha innkalling på plass, fra Sitt - så var han usikker. Noen ganger la han på sprang når jeg bevegde ansiktet og sa andre ting til treneren, andre ganger stoppet han nølende når jeg hadde ropt på han. Rett og slett usikker på om jeg hadde ropt eller ikke. Dette førte til at jeg måtte unngå å si noe, og kalle han inn med klapp på låret.

Gradvis ble hørselen dårligere og dårligere. Først på avstand, men så også når han var et par meter fra meg. Nå hører han omtrent ikke noe. Ikke stemmer i alle fall. Det hender han beveger ørene når hunder bjeffer skarpt langt borte.

LIVET MED EN DØV HUND

SPOR OG FELTSØK PÅ SINE GAMLE DAGER

De siste månedene har Trico blitt mye kvikkere og gladere. Det kan hende det er varmen som gjort at han ikke har vondt i kroppen lenger. I alle fall så er han blitt skikkelig ivrig på å få være med og gjøre noe han også. Derfor så har han fått prøve seg på noen lette spor, og feltsøk. Da freser han rundt og er superivrig. Dessverre så hører han jo ikke, så han er umulig å kalle inn dersom han ikke ser meg. Så det har blitt noen situasjoner hvor han løper etter når annen hund går spor, og en gang var han med og la blodspor. Da var han sølete av blod på labbene etterpå, men veldig fornøyd .... egentlig så skulle han jo ikke vært der i det hele tatt, men hunden som sporet ble lagt til klarte det nå likevel om det luktet Trico der *ler*.